ØYH! Gutta!

Ærlig talt! Av og til ser jeg noe som gjør at jeg stenger øya i rein skrekk, og er redd for å åpne dem igjen!
SAGGING! Tror virkelig gutta boys de er sexy når hele eh... for å si det rett ut; ræva henger utafor? Tror dere at damene digger å se boksern deres med bremsespor? Hæ??
Bare for å ha tatt en liten test her. HVILKEN av disse tror dere jentene synes er sexy?


Peace out!

Reisefeber?

Spørs om ikke sånt er smittsomt? Eller kanskje det er jeg som er spesielt utsatt for den sykdommen? Jeg har egentlig en mistanke om at det er akkurat DET som er tilfelle altså. Min manglende resistens for å si det på hum... mitt språk.
Barcelona er en nyyyydelig by. Jeg elsket den! Drar gjerne tilbake også. Tapas og sangria. *drømme*
Men jeg må innrømme noe... som sikkert ikke kommer som noen bombe for de som kjenner meg. Jeg har USA, landet, vel å merke.. i magen.
Og når NOEN(nevner ikke navn:p)vifter med tanken om tur "over there" foran øya mine, så får øynene stjerner. Når teenager, snart myndig gjerne ser att moderen fordufter en liten stund og mener at Arizona, Texas eller områdene deromkring er ett bra oppholdssted for bortevekk mødre, da har neisiden inne i hue mitt ett STORT problem!

Will be continued!

Bigrivervalley

Bigrivervalley.. for sure! Men nå er den store elv på vei til å blidgjøres. Vannet minker. Og heldigvis for det. Jeg har bodd oppe i denne dalen og i kanten av den store elv i omtrent 20 år. Jeg er ikke vokst opp her. Jeg vokste opp med Mjøsa som livsnerve. Men aldri helt ved siden av. Jeg har reist litt rundomkring for å få utdannelse og erfaring. Og stundom jobb. (Trysilelva blir aldri det samme) Men det virker som om jeg etter å ha blitt voksen, og etter å ha tatt egne valg... så har denne dalen OG dens store elv fått ett tak på meg.
Jeg har alltid syntes det er beroligene å sitte ved vann og høre det sildre silkemykt og klukkende.
Heldig som jeg er, så kan jeg bare gå ut på verandaen min for å oppleve dette. Det går en liten bekk gjennom hagen. Og en fiskedam. ( enda uten fisk.. men det kommer, det kommer)

Men NOE må jeg innrømme, og årsaken til dette innlegget er dette;
1995. Flommens år. Grenda jeg bor i ble totaloversvømt. 3 av gårdsbrukene jeg på den tiden jobbet for måtte evakuere både folk og dyr. Ku som svømmer i flomvann etter båter. Helikopter med kontainer med kyr i. Det som sitter mest i er Fredlin. Da Fredlin skulle ut å fly, hadde noen i stresset glemt å få igjen kontaineren. Den dagen fløt det mer en rusk, rask, trær, og verandaer i den store elv...
Jeg husker også at jeg selv gikk rundt som en tiger i bur. Relativ trygg i huset mitt ved siden av rv2 og egga på andre siden. Men jeg hadde så veldig lyst til å ut der å hjelpe. Jeg vet at de hadde behov for folk som var vant til dyr. Men jeg fikk ikke. Min datter var liten da. Enkelt regnestykke.
Glomma var 15 cm fra å erobre mitt hus også før hun roet seg. Vi slapp med skrekken.
Så var det innrømmelsen. Hver vår, i vårløsninga merker jeg det. Man går å ser på elva. Vokser den nå? Regner det? Hvor mye snø er det igjen i fjellet tro? Skulle ønske det ble KALDT ei natt!
Magefølelsen gir seg ikke før elven snur og trekker seg tilbake. Sånn er det bare. Man har også fått bra erfaring med å se om den øker eller minker. Er elven konkav eller konveks?
Alt man lærer seg i skrekken.

I år var den store elv stor. Men nå er den på vei ned. Så nå puster man ut! :)

Men det merkelige er?
NÅ står det i avisen at elven stiger. Buzzy konkluderer med at journalistene sitter nede i Elverum. Lenger ned i vassdraget. Vannet bruker jo litt tid ned dit. Og Elverumsinger er træge i oppfatningen.
Så HÅPER Buzzy at faren er over for denne gang. :)

En vår er kommet...

...så mild og stille, med drømmedufter på mark og vang. På sølvstreng klimprer den friske kilde, og full av sødme er fuglens sang. Jeg plukker fløjlsgress og ridderspore, jeg plukker mannstro og jomfrusko. Men blodet brenner i mine årer, mitt lille hjerte har ingen ro.

Jeg synger ikke, jeg danser ikke, det er så meget jeg ikke når. Er jeg bedrøvet? Jeg vet det ikke. Jeg drømmer bare og tiden går. Jeg plukker fløjlsgress og ridderspore, jeg plukker mannstro og jomfrusko. Snart kommer prinsen fra eventyret, mon da mitt hjerte kan finne ro.

Hans silkekappe har gyldne knapper, kjekt gynger fjæren på hans baret. Og han er mandig og flott og tapper. Og på hans skjold er der ingen plett. Jeg plukker fløjlsgress og ridderspore, jeg plukker mannstro og jomfrusko. Men hvis han ser meg i pikevrimlen, mon da mitt hjerte kan finne ro?

What you see is what you get!

Overskriften rommer verden som jeg liker å få den. Du er hva du viser. Når man blir kjent med og involvert i mennesker har man bestandig ett førsteinntrykk. Førsteinntrykket er med på å bestemme hvilken kategori du arkiverer nye bekjentskaper under. Er dette en venn? Fiende? Mulig elsker og partner?
Bekjentskapet utvikles. Kanskje førsteinntrykket endres? Kanskje ikke? Den du møter forteller om seg selv og du gjør det samme. Sånn utvikler man forhold mellom mennesker. Kanskje forholdet til den du møter utvikler seg til noe dypere. Man blir mer involvert. ANDRE blir involvert. Barn? Venner? Barnas venner?
Du tror at du har ett ærlig forhold. Ett som er bygget på sannhet og ekthet og kjærlighet.
Så plutselig; etter 4 barn forteller barnas far at han vil gå i dameklær. Kanskje at han vil bli dame. Og at dette fikk både du og barna finne dere i, og være glad i uansett.
Jeg aner ikke hvordan det er ment man skal reagere på sånt for å være såkalt "politisk korrekt"?
For meg selv?
Hadde nok spurt meg selv; hvorfor ialledager har han ikke sagt noe før? Hvorfor er jeg og barna ført bak lyset?
Jeg innrømmer at jeg ville følt meg grundig LURT...
Det er så langt fra "What you see is what you get" som det er mulig å komme.
Jeg har selv vært i en situasjon der jeg ble ført bak lyset. Med en del konsekvenser jeg IKKE har lyst til å utdype. De som kjenner meg vet hva jeg snakker om så det får holde.

Jeg sier som Carl,(hadde aldri iverden trodd jeg skulle være enig med Carl I.Hagen i noe som helst) det er ikke transeperspektivet som er problemet. OVERHODET ikke!
Jeg digget "Jentene på Toten" rått!
Det er uærlighetsprinsippet som skjærer meg både her og der...
Når man lurer seg til å lage 4 barn, for SÅ å erklære hvordan livet videre skal arte seg for både kone og barn i tillegg til seg selv, da mister jeg ALL sympati.
Jeg synes ikke det er rart Carl tar bladet fra munnen. Greit å få vite at saken alltid har mer enn EN side. Som NRK tydeligvis har glemt.


Buzzy tenkeren

PDA og ventetid!

Jeg elsker PDA`n min! Fått den av jobben. HTC touch HD må vite! Åsså SVART!
Den dingsen organiserer livet mitt. Både jobb og privat. Gammel A-plan er for pingler og dingselause! Foruten å forsyne meg med mail når jeg ute å kjører rundtomkring,(som Buzzy for det meste gjør) så har den GPS og internett og musikk og fotoapparat og you name it! Og kalender!
Den kalenderen skal mæssom synkroniseres mot kalender`n min på pc`n. Den kalenderen som gir arbeidsgiveren oversikt over dager døm kan sende meg hit og dit om døm finner det for godt! Ikke at det pleier å være så mange dagene ledig å ta av, men i PRINSIPPET dah!

Og det er DA vi kommer til sånn der VENTING. Som jeg hater. Virkelig hater.
man får sabla meg ikke gjort noesomhelst mens man venter.

Det er når man kobler PDA(elsker) og venting(hater) man kommer ille ut å kjøre.
For sånne elskelige dingser er desverre ikke ufeilbarlige. Av og til så skjer det ting som gjør at de ikke funker. Og jeg er en BRUKER av dings, og ikke en dingsenerd som fikser. :s
Og MIN elskelige lille dings hadde store problemer med synkroniseringen sin! Som da medfører megakrøll i kalenderen( les livet mitt)
Flere enn meg som har prøvd å avtale JOBB på himmelspretten og 17 mai?

Åsså var det den der ventinga. Nå har man ventet i det lange og det breie på support. AVTALE og greier og greier! AKKURAT i det klokka slo 13:00 her og det etter avtale skulle hjelpes, så kom det jaggu mail om at dama var hjemme med sjukt barn. Viste hu ikke det en time før lissom??? Makan!
Så ringer man support igjen da.. for å høre om noen ANDRE kan hjelpe meg. (som sikkert hadde kunnet gjort det før hælja å:s)
Jada. Årnær sæ det! Ringer om 20 minutter!
Særlig...
Vel. Etter 65 minutter ringte jeg opp igjen, og spurte på åssen tidsregning de hadde på support?
Men man bør ikke yppe MYE på support! Da blir support SURE. Og da får ikke sinna Buzzy`er hjelp. Denna gangen yppa jeg nesten ikke. Jeg trengte å få orden på livet mitt for pokker!
Nå FIKK jeg hjelp heldigvis, og livet er igjen nesten oversiktelig. Men bare NESTEN.
For fortsatt så HATER jeg venting. Og elsker PDA`n min.

Konklusjon?

Love and hate makes my life a mess!

GLEMSKE Buzzy!

For de som kjenner Buzzy er det en kjent sak at hun er glemsk. VELDIG glemsk! Når hun drar på butikken for å handle melk og brød, så glemmer hun melk og brød. Når hun skriver huskeliste så er det huskelista hun glemmer. Det merkelige er at tallkombinasjoner sitter som spikret! Enda dama har angst for matematiske beregninger og særlig ligninger. Og geometri. Geometri er hun ekstremt allergisk mot ( det er i geometri man finner alle x`ne sine, right?)
Men tallkombinasjoner? DE sitter!
Men altså ikke planen om å kjøpe melk og brød. Og lyspærer. Buzzy og datter er ikke mørkeredde heldigvis.
Og hva har hun glemt NÅ da tenker du kanskje. Sarkastisk.
Jo, nå er det jo 17 mai i morgen. Og det Buzzy ALLTID glemmer før 17 mai, er den der obligatoriske 17 mai-sløyfa! Det finnes ikke TALL på hvor mange ganger venner har redda Buzzy i siste liten. Ikkefordet... Buzzy tenker at det betyr da ikke verdens undergang å ikke ha rødt, hvitt og blått på brøstkassa, men hun har venner som mener det! Og man er jo pliktoppfyllende.
Så denna gangen har hun kommet alle i forkjøpet! Man har kanskje ikke husket alt man skal. Men hun har garn, heklenål og fantasi!

Gotcha!

Bad Buzzy. BAD!

Det er faktisk over en måned siden sist jeg blogget. Jeg var da myyyye flinkere til å blogge før! FØR. Da Blink levde, og jeg(og sikkert flere med meg) ikke hadde hørt ordet "blogg". Da skrev man (les Buzzy) sine modige og mindre modige betraktninger i dagboken. På Blink. Jeg savnet tiden på Blink når jeg tenker meg om. Ett levende nettsamfunn med en diskusjonsstruktur du ikke finner lenger...
Man kan mene mye om det som skjedde på Blink med tiden. Det skal jeg ikke uttale meg om, men vi VAR en fin gjeng som brukte tid, krefter og intellekt på å sette hverandre i stevne i noen herlige og heftige debatter utover i de sene nattetimer.
Det gav grobunn for nye vennskaper, det var faktisk utrolig stimulerende greier! Nettby er ok nok. Men diskusjonsstrukturen der kommer aldri opp mot gamle Blink sin. Desverre.
Vel... livet og spesielt nettlivet går videre. Utvikler seg både i positiv og negativ retning. Buzzy blogger nå i sitt eget lille hjørne. Men SE: Noe er tydeligvis ikke forandret! Gi Buzzy ett tastatur og si hun skal skrive... og det renner ut det utroligste. Noen som tror dette innlegget var nøye planlagt? Ikke søren...
Jeg får prøve å skjerpe meg!

Buzzy the stuntwriter