ONE tired hoe!

Jeg nevte Miss Mollys Hotel ja?
Og at det er en gammel bordell? Whatever. Det ER en gammel bordell. Vertinnen på hotellet vet å bruke dette i markedsføringen! KULT og smart trekk!
Hver lørdag kler hun og noen flere seg ut som "old style western hoe`s" og workin`the streets. Mens de deler ut visittkort til folk som spør. Og folk SPØR!
Denna lørdagen fikk damene ett par ekstra å dolle opp gett! POFFFFFF, så hadde Madam 2 norwegian girls i stallen!
Madam, aka Miss Molly, aka Paula er en racer på å få jenter til å se godt ut!
Her var styling på høgt nivå. Krølltang, løsvipper og knallrød leppestift. Og høge hæler. ( au!)
Jeg må si ble rimelig overrasket over mottakelsen allerede da vi gikk ut døra. ALLE glodde og smilte. Og ville ta bilder. Skal vedde på at etter denna ferien her finnes undertegnede på MANGE flere feriebilder enn sine egne! Thats for sure!
Både amerikanere, japanesere, minst en tysker. ørten stykker som påstår de har norske aner, samt en gjeng indiske damer får plotta inn "the hoes" i sitt album!
Det er også rimelig festelig å se hva slags blikk man får. De ALLER fleste mannfolka smilte og likte det tydeligvis. Og flørtet. Giftering eller ei hadde vist ingen betydning.
Jeg innser at menn er jegere. De slutter ALDRI å jakte, iallefall ikke med øynene. Sånn er det bare. Så var det damene da. De kan vi dele i to forskjellige grupper. Den ene gruppen digga greia rått, tok masse bilder og ønsket de kunne gjort det selv. Den ANDRE gruppa derimot... det er de som har øyne som kan drepe og ønsker deg "six feet under" Jeg gjetter på at det er den SISTE gruppa som ikke stoler på partneren sin! It sucks! Men ikke mitt problem.
Jeg må innrømme at gammaldags western horeantrekk er bra for selvtillitten! Penger tjente jeg å! Men BARE på å smile søtt og ta imot en drink!
Dobbelt inntjening! *flire*
Men NUH er Miss Tiffany (undertegnede) sliiiten! Gikk barbeint rundt i gatene siste par timene! "My feet was killing me!"
Nå tror jeg det blir senga gett!

Nite ya all!

Buffalos and roadtrip!

Første (og hittil eneste) natta i Las Vegas var vi på Buffalo Bill`s Casino and Resort. Billig og knalltøft!
Men de hadde blingsa no innmari når de reklamerte for avstanden til sentrum. Eller... det ER jo mulig avstander og ikke minst TID borti høgget her er ænsleis enn i gamlelandet?
Det rååååsa hotellet viste seg å være mere rødt enn råååsa, men bassenget var fortsatt bøffelformet!
Må uansett takke en venn av venninna for "drivin`n taxi"
Kjempetrivelig fyr.
Noe av det første undertegnede trengte da hu kom til varmere strøk var å få fatt i sunblock!
Makan tel pinglehud en stakar er utstyrt med! *knurr*

Etter bøffelbad, hauger med slotmachines, litt søvn og en kopp kaffe dro vi for å hente bilen vi hadde bestilt. Ford Mustang Convertible baby!
Grå og sinna! HERLIG! Vil ha`n med hjem!!

Så var det igang med ROADTRIP!
Heiv oss ivei mot Utah i første omgang. Utah, St.George. Der har vi en felles venn som ble temmelig sjokka da han fikk øye på oss. Dakar!
Lyst til å bli med videre hadde han og. Men jeg sender`n ett postkort i morra til trøst! *hirrhirr*
Og omtrent HER og litt før det så nekta GPS`n vi hadde leid å funke mer!

Neste stopp var en liten søøøt plass som heter "Springdale"
Spiste middag på "Bits&Spur" og skjekket inn på "Bumbleberry Motell" etter at bartenderen fortalte at tunnelen vi skulle gjennom var stengt for natta.

Onsdags morra var det på`n igjen! Først frokost! Bumbleberry Pancakes. Makan tel porsjon. klarte vel kanskje halvparten.

"On the road again!"
Nesten presis kl 0800 dro vi fra Springdale og opp mot Zion Valley. Gjennom Arizona, røde fjell og sand bar det. Vi hadde ikke bestemt oss for noe stoppested, så da stoppa vi ikke i det hele tatt! Ett eller anna sted oppi fjellheimen der mente bilen at det passet å meddele oss at det var lurt med ett oljeskift!
Innmari enkelt gett. Null Car Rentals. Null bensinstasjon. NULL dekning på telefon. Ved Winona fikk vi omsider dekning på telefonhelvete! OG kontakt med service på Dollar Car-rental. Som mente det samme som meg. Bilen kom til å overleve. Og at folka i Las Vegas burde ha skjekka sånt. Inklusive GPS`n som slokna. Vi ble enige om p satse på oljeskift i Dallas. Og en ny gps i Winslow. Men Winslow hadde ikke sånt, så vi fikk bare en "good luck" Jaja...
Vår del av Route 66 startet i Flagstaff, AZ.
Route 66 er ikke HELT det samme som før. Døm har omdøpt den til Interstate 40.
Det bar videre gjennom New Mexico, for så videre over the state-line to Texas. Da var det snart natt gett!
Route 66 endte for vår del i Amarillo TX. Der tok vi Highway 287 nesten helt til Fort Worth Stockyards som var det bestemte stoppested. Utpå morraskvisten fikk undertegnede los og kjente lukta og nekta å stoppe før vi var der vi skulle være!
Har ikke snøring på hvor mange timer vi var på vegen. Vi fløy lavt gjennom flere tidssoner, så iallefall JEG gav opp rimelig fort!
Iallefall var vel klokka sånn ca 1100 Texastid når vi gikk inn for landing på favorittstedet vårt, Hotel Texas.
Sliiiten jah!
Men Hotel Texas var ikke som før gett...
Senga var ødelagt. Dørhåndtaket til badet var ødelagt. Telefon funka bare avogtil. Manglet lys i lampetter. SUR dame i resepsjonen. Og NULL internett! Iæck!
Lucky oss gikk ut for en "Happy Hour"
Bartenderen tipset oss om ett anna hotell som ei venninne drev. "Miss Mollys Hotel"
SNAKK om sted! Gammel bordell. Totalt autentisk Western Style. Aldri sett noe liknende. OG hu har internett! :D
Så etter EN natt på vårt fordums favorittsted så flyttet vi!
Etter å ha behørig installert oss, med kofferter og pc`er tok vi en miniroadtrip for å få fiksa oljen på gliset, samt bytta GPS`n til en som funka!
Men å finne fram til utleiefirmaet i Dallas var ingen enkel sak for ett par blåndiner uten GPS.
Iallefall ikke Norske blåndiner fra landsbygda! Vi spurte opptil flere om vegen. Blandt anna ett par uteliggere som fikk til mat den dagen. Men VI derimot måtte få mer hjelp!
Men vi fant det til slutt dah! Og oljen er fiksa, samme med GPS`n så turen tilbake til Fort Worth gikk adskillig lettere enn til Dallas.
Jeg er egentlig litt stolt av meg sjæl! Itte verst å lavær å få panikk når det går hundreogørti forskjellige veger rundt deg og du plutselig havner på plasser du aldri hadde drømt om! :s

Men DET skal USA ha! Når du først har rota det til for deg i trafikken, så har de fiksa det sånn at det er rimelig greit å angre på overilte handlinger! Undertegnede har ALDRI foretatt så mange U-svinger før blandt anna. Og det er LOV!
Vegsystemet funker som hakka møkk. Og er ikke så rigid som hjemme. Det som kan gjøre det trælete er mengden med trafikk. Iallefall om det har skjedd noe, "ahead."

Vi rakk uansett hemmat, (Miss Molly) til å IKKE å rekke å dusje!
Så kom en venn av meg innom med en anna venn. Dermed gikk vi ut. Og det var DER de 2 første Coors Light kommer inn i bildet!
Men uansett: det var kjempehyggelig p se Bulent igjen! Knall!

*stønn*
Damen har akkurat finni ut at 2 Coors light, 1 stk tequillashot, 1 Coors Light og 2 stk sweet thea-shot... "makes me dizzy" Særrriøst så trur jeg de to siste gjorde susen og gikk rett i fletta jeg ikke har!
Sjanglet opp på rommet og leter etter noe som står rolig. Sjanset på senga. Og her sitter jeg da altså. I ei bordellseng på "Miss Mollys Hotel"
Og skriver blogg. Klokken er 0136, but I aint sleepy! Bare ehem... litt animert! Skål! :D

Lang dags ferd mot natt...

...og Las Vegas...
Philadelphia Airport er slett ikke noe blivende sted, når man helst ville ha vært i en prepaid seng i Las Vegas. Thats for sure! Makan...
Klokka TIDLIG dro vi fra Bigriver Valley for å komme på Gardermoen i tide til å forhåpentligvis på seter ved siden av hverandre, min venninne og jeg. Måtte bestille hver for oss, siden vi ikke drar hjem samtidlig. Undertegnede må hjem på jobb! Ferien er oppbrukt etter første uka i august.
Vel, vel. Vi fikk god tid på Gardermoen og setter ved siden av hverandre. So long, all is good!
Take off 12:55 presis! Smooth ride meste av turen over. Men en ganske "bumby ride" når vi nærmet oss Philly. Vi landa greit synes nå vi. Noen bak i flyet hylte litt, men vi blonde vikinger kunne ikke FATTE å døm hylte for!
Ok, så var det noen mørke skyer, noen lyn og noe brak. Men så da lissom?
Uansett vi landa trygt på landjorda. Da vi skulle hente bagasjen etter imigrationcontroll så vart det stilt. Først. Så ble bagasjeutleveringa fullere og fullere. Av FOLK riktignok. Men NULL bagasje!
Døm påsto at de skulle starte å laste den når været ble bedre. DET tok tid. Men det kom til slutt. Vi fikk reskjekka bagasjen og eh... gikk to gate!
Jeg har ALDRI noensinne opplevd en mer kaotisk flyplass! Ikkeno funka!
Ok.. så sa de at det vi hadde vært ute i var 3 tornadoer. Men MÅ man frike fullstendig ut av bagateller da, hæh?
Vi ble sendt som noen jo-joer mellom gate`ne. Vi kom uansett til "rett" gate. Og der satt vi LENGE! (det vil si når vi ikke trimma rundt i gangene!)
Flighten ble utsatt. Og utsatt. Og utsatt. Og AVLYST! De hadde ikke noe crew!! Helvete...
Costumer service neste stopp. Halveis oppegående, 90 % i søvne og sånn ca 100% mannevonde! (NEI, ingen PMS!!)
Laaaaaang kø! Hauger med oppgitte passasjerer som beklageligvis reagerte kjappere enn oss og kom først i køa. Tilslutt fikk vi snakka med ei flink dame som hete Jo Ann. Hu var MINST like oppgitt som oss, overarbeidet og gjorde en kjempejobb!
Vi fikk billetter til Vegas via Charlotte dagen etter, motellrom for natta og matbilletter.
Etter å ha traska ute en stund klarte vi å finne en bil med navnet til motellet på. Ved hjelp av en hyggelig og oppgitt amerikaner som var booka inn på samme sted. Days Inn het nattas vidunder. Og det var det virkelig. Alt blir bedre med en dusj!
Og søvn! Ny frisk the day after. Midt på dagen mandag landet vi i Las Vegas!

VEGAS baby!

Yey!

Ferie. Yey!

Ferie lissom. Det har pågått i to uker vist? Jeg tror MIN definisjon på ordet "ferie" må være å gjøre ting man ikke gjør til daglig. Må jo være det, ellers så kommer jeg til å trenge en ferie etter ferien.
Mine hittil 2 uker ferie har bestått av 10 dager på Rekstad rideskole på Stange. Først trening/imunisering av unghest, så instruksjon på rideleir. På haltende engelsk måte, litt western, men absolutt natural horsemanship. Ikke lett for en cowgirl å sy sammen detta der, men funker det så er det BRA, er min filosofi. Rekstad rideskole er ett eldorado for hester. Med sine 2 flokker, der den ene flokken består av store hester, og den andre består av ponnier. Og da mest shettiser. De får gå i flokk på digre beiter. Bra for hestene, ett helvete for en stakkar som skal prøve å finne dem! :s
For å si det sånn: jeg gikk på vekta på mandag, og på fredag. På fredag var jeg jaggu 1,5 kilo lettere enn på mandag. Verdens beste slankekur! Jeg burde absolutt blitt der ei god stund til!
Vel, uansett: På Rekstad står min egen hest, Trollmøy. Der har hun det som en skikkelig hest skal. Siden eier`n hennes, (altså undertegnede) er buzzy og egentlig ikke har TID til henne i hverdagen. Jeg vil heller hun skal være der, enn at jeg selger henne, og mister kontrollen på hvordan hun har det. Det orker jeg ikke tanken på. Så da blir det sånn!
Ellers... Rekstad ligger på Stanges vestside, og strekker seg heeeelt til Mjøsa. Utrolig deilig og slenge seg i gresset ved vannkanten når dagens arbeid er over. Bølgeskvulp og solskinn og hest. Kan man ha det bedre?
Hesten på bildet er ikke min Trollmøy. Tar jeg ikke aldeles feil er det Rossinn. Ikke lett egentlig. Det er mange shettisser der og like er de! *stønn* :p

Men NUH... burde jeg vel pakke. Igjen.

Peace out!